World Peace Game Norway – A Recap in Norwegian

Mellom “finne-på” og “passe-på”
Fredag var siste dag for The World Peace Game i Bergen. FN-gruppen kunne melde at vi greide å løse alle verdenskrisene, samtidig som Verdensbanken kunne melde at ingen av landene gikk med budsjettunderskudd. Selv var jeg veldig sliten etter fem intense dager med forhandlinger, og ikke minst, med stadig nye utregninger for statsbudsjettet.

Penger er viktig
Som tidligere nevnt takket jeg ja til jobben som finansminister. Det gjorde jeg uten å reflektere grundig over hva det vil si å skulle ha oversikt over finansene. Nå vet jeg endel om hvor viktig det er å holde oversikt. Hjelpes meg. De første dagene hadde jeg ikke oversikt i det hele tatt, og det fikk jeg svi for etterhvert. Jeg tror vel kanskje jeg aldri fikk oversikt, og angsten for at det var mitt dårlige bokholderi som skulle føre til at vi ikke vant spillet, økte for hver dag som gikk. Hva var min lærdom? Et par nye grep når jeg selv skal formidle betydningen av å holde budsjett i en medieproduksjon. For penger er viktig. Når man underviser i et “kulturfag” som mediefag, er det lett å glemme. Men blir det finanskrise, kuttes reklamebudsjettene først.

Kritisk tenkning
John Hunter har utviklet dette spillet som et verktøy for å trene barn i 10-11 årsalderen i kritisk tenkning. Lærerens rolle er å lede spillet, men ikke ved å fortelle direkte hva den enkelte spiller skal gjøre. I stedet for å gå et entydig svar blir man møtt med spørsmålet om hva man selv tror er løsningen, og deretter: – Hva vil konsekvensene av et sånt valg være?

Hver formiddag kunne vi delta på samlinger der John Hunter snakker mer generelt om sin undervisningspraksis. Her la han vekt på at det gjelder å skape et mentalt rom å tenke i, der man legger vekk sine vante måter å gripe ting an på, for å stille spørsmål ved dem på nytt. Ved å ikke ha fullstendig grep om spillets gang, men heller overlate prosessen til spillerne, var det vi som fikk ansvaret for det.

Når er spillet slutt?
Da spillet gikk mot sin avslutning, var det heller ikke alle som var innstilt på å slutte å spille. Det endte med en avstemning, og jeg var blant dem som stemte for et stopp. Liekvel var det bra at vi i alle fall hadde en runde der vi fortalte om hva vi ville ha gjort, om vi skulle ha fortsatt. Denne runden gjorde det mulig for en felles refleksjon over spillets premisser, og hvordan vi hadde endret på premissene underveis, og hva vi kunne lære av det. Det ble for eksempel klart at mange mente det var viktig å finne spillets sabotør (én person er utpekt til å være en hemmelig sabotør i spillet, sabotørens jobb er å skape problemer for alle de andre), fordi man aldri kunne vite hvilke trekk var sabotøren ville gjøre, som igjen ville få konsekvenser for oss andre. Jeg visste at jeg kom til å stå overfor en situasjon der jeg ble sabotøren. Da ville jeg ha angrepet vårt spills svake punkter: Altfor lett fant vi opp ny teknologi, og alt for lett ga verdensbanken nedskrivninger og nye priser på varer og tjenester. I tillegg hadde man valgt en løsning der man skulle klone en utryddet fisk for å få den tilbake igjen, uten tanke for at en slik teknologi kunne misbrukes. Som sabotør ville jeg ha skapt kloner av ting man ikke ønsket seg.

Hvorfor sabotøren er en avsporing
Jeg hørte til dem som mente at det å fokusere for mye på sabotøren er en avsporing. Dette vet jeg fra klasseromssituasjonen: Det er alltid en elev som bråker litt ekstra for å få litt oppmerksomhet. Gir du eleven oppmerksomhet, sporer det egentlige prosjektet ditt av. Det gjelder å holde fokus på undervisningen, og gjøre så lite som mulig ut av den ene eleven underveis, og heller ta det med den enkelte når undervisningen er slutt. Samtidig vet jeg jo at det ikke alltid er mulig, noen ganger må ting taes der og da.

Interessant var det også at de som var opptatt av å finne sabotøren, mente at om de gjorde det, så var jobben gjort. Derfor gikk mye tid og energi med til sabøtørfokus, mens å løse alle de andre verdensproblemene lå brakk. Men i tillegg satt jeg på spesiell informasjon. Ved spillets start ble jeg spurt om jeg ville overta som sabotør, dersom den første sabotøren ble funnet. – Ja, sa jeg. – Det kan jeg godt. Men underveis i spillet gikk det opp for meg at jeg ikke hadde lyst. Hvorfor hadde jeg sagt ja? Var det fordi det fikk meg til å føle meg spesiell og utvalgt? Jeg hadde i alle fall helt ukritisk sagt ja, rett og slett fordi jeg stolte på dem som pekte på meg. Det var noe å tenke på.

Egeninteresser
Resultatet var uansett at jeg hadde egentinteresse i at sabotør nummer én ikke ble funnet. For da måtte jo jeg bli sabotør, og det ville jeg ikke, for hva skulle jeg gjøre da? Sabotere sabotørrollen, ved å bare være snill, slik våpenhandlerne hadde gitt seg til å produsere teknologi for fornybar energi, fordi ingen var ute etter å kjøpe våpen? Eller se på meg selv som skulle tvinge mine medspillere til å se de negative konsekvensene av valgene de hadde tatt, i beste mening? Jeg hadde ikke lyst til å stå i dilemmaet en gang.

Dette la ekstra vekt til mitt hovedargument om at fokuset på sabotøren var en avsporing. Som jeg jo faktisk mener, uansett. Men det sa jeg vel såpass ofte at noen lurte på om det var jeg som var sabotøren, siden jeg hele tiden la vekt på at det der med sabotøren ikke var så viktig. Og da er vi vel inne på hvor intrikat det kan bli, der man fundere på motspillernes motiver, har egeninteresser, tolker motspillerens utsagn i bestemte retninger ut i fra hvordan man selv tenker, uten tanke for at motspilleren kanskje tenker helt annerledes.

Utviklingsmuligheter
I etterkant av spillet diskuterte vi mange av våre egne svakheter, og om vi hadde greid å vinne hadde vi vært mer realitetsorienterte. Jeg tror svaret er nei og at vi gjorde det litt for lett for oss selv. Samtidig kom et viktig motargument, nemlig at om man hele tiden er “realitetsorientert” tillater man seg ikke å tenke så kreativt og nytt og løsningsorientert som vi hadde gjort, og følgelig står man i fare for å fortsette i samme spor som før. På mange måter kan det oppsummeres med at man alltid må finne en god balanse mellom det å være en “finne på”-person, og en “passe-på”-person. Det er vanskelig. Men er man for mye av det ene, vil det ikke fungere.

View the original post from Mr. Melby here.